Adam Hickox gir oss norsk premiere på en ny bratsjkonsert skrevet av en av vår tids mest spilte samtidskomponister, Magnus Lindberg, i spennende samklang med Sibelius’ storslagne femte symfoni.

Lindbergs bratsjkonsert viser oss dette vakre instrumentets varme og uttrykksfulle klang og dets store mulighetsrom til fulle. Konserten er skrevet til kveldens solist, Lawrence Power, og vi kan vente oss følelsesladet ekspressivitet og mesterlige tolkninger av et verk som er beskrevet som «badet i lys» og med «en svært tiltalende letthet».

Sibelius’ Symfoni nr. 5 er et episk mesterverk som åpner opp og utfolder seg i et uendelig urørt nordisk landskap der svaneflokken elegant tar til vingene og «sirkler over oss før de forsvinner inn i sollyset som et skinnende sølvaktig bånd.»

Konserten åpner med Carl Nielsens kjente Helios-ouverture som følger solens bane over himmelen fra de første strålenes kjærtegn ved daggry til skumringens ømme omfavnelse.

Har du lyst til å vite mer om kveldens program? Da inviterer vi deg til Klassisk vorspiel i forkant av konserten. Her vil du få muligheten til å lære mer om musikken som skal fremføres, komponistene bak verkene, og de historiske kontekstene som har formet dem. Alle er hjertelig velkommen til å delta, enten du er en erfaren lytter eller helt ny til klassisk musikk.

Sted: Foajeen utenfor Store sal i 3. etasje.
Tid: kl. 18:15 (varighet 15-20 minutter).

Klikk her for å lese mer om Klassisk vorspiel.

Britiske Adam Hickox er ny sjefdirigent for TSO fra sesongen 2025/2026. Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Statsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte komposisjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Lawrence Power har seilt opp som en av vår tids store bratsjister og som New York Times sier: «en som har tatt på seg oppgaven med å gjøre oss oppmerksom på bratsjen.»

Britiske Power har gjennom å ta initiativ til The Viola Commissioning Circle, en veldedighetsorganisasjon som jobber for å utvide repertoaret for bratsjen, medvirket til flere nye verk av blant andre Anders Hillborg, Thomas Adès, Gerald Barry, Cassandra Miller og Magnus Lindberg. I tillegg har han urframført konserter av komponister som James MacMillan, Mark-Anthony Turnage, Julian Anderson og Alexander Goer.

Power har spilt med de store orkestrene, som Chicago Symphony, Boston Symphony, Koninklijk Concertgebouworkest, Bayerischer Rundfunk, BBC Symphony, Philharmonia, BBC Scottish Symphony og Stockholm, Bergen og Warszawa filharmoniske orkester. Han er også en ettertraktet kammermusiker og har deltatt på festivaler i Verbier, Salzburg, Aspen og Oslo med blant andre Vilde Frang, Maxim Vengerov og Joshua Bell.

Han har grunnlagt og er kunstnerisk leder for West Wycombe Chamber Music Festival. Power er utdannet ved Guildhall School of Music and Drama og Juilliard School.

Da billedhuggeren Anne Marie Carl-Nielsen, Carl Nielsens kone, i 1903 fikk tillatelse, som en av de første, til å kopiere statuene i Akropolis-museet i Aten, fikk han et stipend fra forleggeren sin til å følge henne. Han tilbrakte dagene ved byens musikkonservatorium og utsikten fra vinduet her, mot det glitrende blå Adriaterhavet sammen med solens helsebringende varme, har nok gitt ham den inspirasjonen han trengte. I løpet av to måneder var Helios-Ouverture ferdigskrevet.

Nielsen har selv skrevet om verket:
Stilhed og mørke – så stiger sol
under frydefuld lovsang –

vandrer sin gyldne vej – sænker sig
stille i hav.

Ouverturen åpner stille og når hornene kommer inn får vi en fornemmelse av det uendelige verdensrommet når solstrålene sprer sine varme fingre langsomt utover. Verket bygger seg opp mens solen klatrer over himmelen. Ved ettermiddagstid får vi et lysfyrverkeri av en dobbeltliknende fuge i stryk og messing før tempoet senkes og solen stille vandrer ned mot aftenrøden i havet.

I Danmark er denne ouverturen en del av folkesjelen; den blir spilt på Danmarks radio som det første i det nye året, ved midnatt hver nyttårsaften.

Lindberg er et ledende navn på den europeiske samtidsscenen og hans musikalske utvikling spenner fra streng modernisme i de tidligste verkene til et mykere og mer klangfullt musikalsk landskap og nå en dusere harmonisk oppbygning med røtter i den pentatone skalaen.

Selv sier Lindberg blant annet følgende om sin Konsert for bratsj: «Etter å ha komponert to cellokonserter og to fiolinkonserter tenkte jeg i mange år på å skrive en konsert for bratsj. Dette instrumentet har spilt en viktig rolle i det klassiske repertoaret ved å definere mellomregisterets ulike egenskaper, men har ikke blitt brukt like flittig som soloinstrument. Instrumentet har store muligheter takket være dets uttrykksfullhet.

Verket er delt i tre (hoved)satser som spilles uten opphold, der det motiviske materialet gjennomgår en utvikling gjennom satsene. Jeg har brukt flere ulike karakterer som kan gjenkjennes i ulike harmonikker, tempi og teksturer.»

Konserten åpner med fanfare i messing før bratsjen kommer inn og vi får en dialog mellom orkester og solist bestående av en rekke seksjoner av ulik karakter. I andre sats er det særlig bratsjens lavere register som utforskes og solisten gis store improvisatoriske friheter i kadensen. Finalesatsen er hurtig, rytmisk og energisk. Både valget av den åpnere pentatone harmonikken og orkesterets «Mozartske» størrelse, uten perkusjon og den mørkeste messingen, gir verket en følelse av letthet.

Bratsjkonserten hadde sin urframføring 28. februar 2024 i Helsinki med Finsk Radios Symfoniorkester under ledelse av Nicholas Collon og med Lawrence Power som solist. Konserten er tilegnet Power.

En av Sibelius’ viktigste inspirasjonskilder var naturen og i 1903 fikk han oppført et hus, Ainos villa, oppkalt etter hans kone, i skogene ved Järvenpää nordøst for Helsinki. Han førte dagbok og disse er fulle av naturskildringer, intense naturopplevelser og musikalske ideer side om side. Et godt kjent eksempel er et notat han gjorde da han hørte svanenes sang: «I dag, ti på elleve, så jeg seksten svaner. En av mine største opplevelser! Gud, hvilken skjønnhet! De sirklet over meg i lang tid. Forsvant i soldisen som et glitrende sølvbånd.» Ved siden av har han notert det som blir det sentrale horntemaet i finalesatsen, kjent som «svanehymnen».

I 1913 startet Sibelius arbeidet med sin Symfoni nr. 5. Den var et bestillingsverk fra de finske styresmaktene i anledning hans femtiårsdag. Arbeidet gikk trått – det var uro i ekteskapet, han hadde alkoholproblemer og han var bekymret for den ustabile situasjonen i Europa. Men den fikk sin urframføring 8. desember. Sibelius var dog ikke fornøyd, omarbeidet den og presenterte en ny versjon 14. desember året etter, men heller ikke denne fikk stå uforandret. På grunn av første verdenskrig i Europa og den finske borgerkrigen fikk han ikke ro på seg til å fullføre den før i 1919, med ny urframføring 24. november i Helsinki. De to første utgavene av symfonien hadde fire satser, nå var den tresatsig. Sibelius hadde omarbeidet og komprimert de to første satsene til én, andre sats var nyskrevet, men inneholdt motivisk materiale fra den originale førstesatsen og finalesatsen var strammet opp og gjort mer «triumferende». Resultatet er en symfoni som speiler Sibelius’ streben etter symfonisk enhet, med harmonisk sammenheng der det motiviske materialet utvikles gjennom satsene og kulminerer i svanehymnen i siste sats.

Symfonien åpner med horn, pauker og treblås som introduserer temaet i en serie triller eller kallerop og bygger seg sakte opp, eller utover som et vidt nordisk landskap, mens flere instrumentgrupper slutter seg til. Tempoet øker også og umerkelig glir temaet inn som del av en dans – Sibelius’ sømløse sammenslåing av de to satsene fra tidligere revisjoner. I den rolige, enkle andresatsen får vi variasjoner over et rytmisk tema som balanseres mot lange utholdte noter. Denne sammenstillingen av stillstand og bevegelse utvikles og skaper etter hvert en mørkere stemning der dissonansene lurer under overflaten.

Finalesatsen åpner urolig med trinnvise bevegelser som fortettes før vi får svanehymnen i hornene som legger seg majestetisk over denne tettvevde teksturen. Symfonien avsluttes overraskende med seks musikalske aksenter omgitt av stillhet.

Camilla Rusten